Vi publiserer ofte memes på Instagram og Facebook som går til angrep på politiet. Dette betyr ikke at vi er motstandere av politiet som helhet. Det er derimot visse elementer i politiets virksomhet, særlig på narkotikafeltet, som vi mener fortjener kritikk. Politiet er samfunnsorganet som har ansvar for å opprettholde statens voldsmonopol. Det skal vi være glade for. Opprettelsen av et statlige voldsmonopol mot slutten av middelalderen er ifølge Harvard-psykolog Steven Pinkers bok The Better Angels of Our Nature en av de mest sentrale årsakene til at verden har blitt betydelig mye mindre voldelig i løpet av de siste århundrene.
Men med stor makt følger stort ansvar. Dette ansvaret er dessverre ikke politiet i nærheten av å oppfylle, mye på grunn av narkotikalovene. Riktignok bestemmes lovene av politikerne, men politiet har den siste tiden tatt en svært sentral rolle i samfunnsdebatten, i et forsøk på å sabotere endringer som vil dra politikken i en mer human og kunnskapsbasert retning.
Våren 2021 skal Stortinget stemme over et lovforslag som vil sørge for avkriminalisering av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, den såkalte Rusreformen. Ekspertutvalget nedsatt av regjeringen er tydelige på at de ønsker en Rusreform der reaksjonen på bruk av narkotika skal gå fra straff til hjelp. Allerede tre dager før utvalget presenterte sin rapport gikk øverste sjef for politiet, politidirektør Benedicte Bjørnland, ut med en kronikk hos NRK Ytring, der hun advarer mot Rusreformen.
Bjørnland er «bekymret for ungdommen» fordi hun mener rusbruken øker når de ikke lenger kan straffes for narkotikabruk. Å komme med slike meninger offentlig er ikke en del av politiets mandat gitt av politiloven. Ikke bare et det upassende, det er direkte faretruende for demokratiet at politiet går ut og forsøker å påvirke lovene. Særlig når lovene det er snakk om, dreier seg om muligheten for individer til å ha et privatliv fritt for uforholdsmessig inngripen fra nettopp politiet. Ikke var Bjørnlands påstander begrunnet med noen som helst forskning heller.
Dette er imidlertid ikke et unikt eksempel på hvordan politiet opptrer som en politisk aktør på narkotikafeltet. I forbindelse med skolevalget i 2019 delte Unge Venstre ut klistremerker og pins med påskriften «Legalize it». Å ønske en lovliggjøring av cannabis var ikke innenfor det politiet mener dekkes av ytringsfriheten, og valgkampen ble forsøkt stanset av politiet i Agder, Troms og Trøndelag.
14. februar i år uttalte politiet i Skien at de tror det er en sammenheng mellom dødsfall etter bruk av det enormt sterke opioidet Fentanyl og legaliseringsdebatten, ved at ungdom «ikke tror narkotika er så farlig lenger». På denne måten frasier de seg ansvaret for tragediene som skjer under en politikk de selv støtter, for å legge skylden på aktører som engasjerer seg for politiske endringer. Dette kan i verste fall hindre stemmer i å ta del i samfunnsdebatten, i frykt for å få skylden for tragiske dødsfall, og på den måten svekkes demokratiet.
«Politidirektøren sa til NRK 16/12 at politiet er «viktige premissleverandører når politikk skal utformes». Men politiets debattdeltakelse kan komme i konflikt med maktfordelingsprinsippet om deltakelsen ikke begrenser seg til å tilveiebringe nøytrale rapporter over akkurat kriminalitetsbildet. Fremstillingen av at en lovlig og samfunnsmessig viktig debatt som tilfeldigvis omhandler politiets mandat, på noen måte oppfordrer til økt narkotikakriminalitet, er imidlertid langt fra nøytral. Den er et angrep på ytringsfriheten politiet er satt til å beskytte,» skriver Annette Svae fra Foreningen for Human Narkotikapolitikk i Politiforum.
Hendelser som dette viser behovet for en Rusreform. Politiet virker ikke å forstå at straffeforfølgelse av rusavhengige bare gjør problemene verre, slik Rusreformrapporten viser. Mange synes å tro at rusavhengige i dag ikke straffes for narkotikabruk. Dette er feil, og man kan se en rekke eksempler på Twitter under #brukerjakt.
Rekken av kritikkverdig og antidemokratisk atferd på rusfeltet er for lang til å fullstendig redegjøre for i denne artikkelen. Nylig gikk politiet ut og advarte mot bruk av test-kits som kan redde liv. De har laget en kampanje i sosiale medier der de skryter av hvordan de ødelegger fremtiden til ungdom for bruk av «litt hasj». I 2016 innførte politiet 50 kilo hasj til Norge som ble solgt på det svarte markedet, i et forsøk på å skaffe bevis mot dem som mottok hasjen fra politiet selv. Politiet drar på lovstridige razziaer på skoler for å arrestere barn foran klassekameratene sine. De inngår samarbeid med et av nordens største eiendomsfirmaer om søk med narkotikahund, en praksis jussprofessor ved Universitetet i Bergen, Hans-Fredrik Marthinussen, mener er et brudd på Grunnloven og Menneskerettskonvensjonen.
Derfor har nevnte Marthinussen startet opp foreningen Norges Narkotikapolitiforbund, en ideell forening som har som mål å avdekke og belyse maktovergrep, rolleblanding og annen utilbørlig fremferd på narkotikafeltet fra norsk politi og narkotikapolitiske aktører med tilknytning til politiet. Navnet spiller på en beryktet gruppe politifolk…
Når politiet skal kritiseres for deres opptreden på rusfeltet, kommer man ikke utenom Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). NNPF er en privat forening, der de over 3000 medlemmene består av folk tilknyttet politiet, tollvesenet, påtalemyndigheter eller andre. Felles for dem alle er at de mener at å gi støtte til en fortsatt mislykket narkotikakrig, er så viktig at de er villige til å assosieres med en sleip, autoritær og uredelig merkevare. NNPF er en lobbyorganisasjon som formelt sett ikke representerer politiet. Det bare fremstår slik på alle mulige måter.
«Utad fremstår organisasjonen som om den faktisk representerer politiet. Organisasjonens medlemmer bærer ofte uniform, og lar seg presentere som om de «kommer fra politiet» når de drar rundt på skolebesøk og prediker de mest underlige ting (som for eksempel at det er et utbredt problem at ungdom røyker bananskall for å bli rusa).
Sammenblandingen mellom det private foreningsarbeidet og det faktiske politiarbeidet er tilnærmet total. Det samme gjør de også når de uanmeldt dukker opp på utesteder, i idrettslag og sammen med Antidoping Norge på treningssentre rundt omkring i landet. Når deres leder skal oppgi hvilken epost han kan nås på, oppgir han en epostadresse som slutter på @politiet.no,» skriver Bård Standal i Dagbladet-kronikken «Politi på skråplanet».
Når utesteder blir forsøkt overtalt til å ta del i NNPFs «Bry deg – si nei til narkotika»-kampanje, vil NNPF ha det til at det kun er en vennlig forespørsel fra en ideell organisasjon. Fra den andre siden kan det virke skummelt å si nei til noen som har makt til å frata deg skjenkebevillingen, og dermed livsgrunnlaget, hvis de skulle ha noen grunn til å tro at du ikke tar narkotikaproblemet på alvor. I 2016 skrøt NNPF av at de hadde fått stengt en parodikonto på Twitter. En ny ble raskt opprettet, og vi anbefaler å følge den. «Parodi, ikke politi – akkurat som originalen,» heter det i bioen til kontoen som har langt flere følgere enn den ekte NNPF-kontoen.
Lederen i NNPF, Jan-Erik Bresil, har markert seg som en særlig fanatisk figur i rusdebatten. I 2016 arresterte han forskeren Teri Krebs som var frontfigur for den ruspolitiske organisasjonen EmmaSofia. Bresil mistenkte at Krebs var ruset etter et innlegg hun holdt på marihuanamarsjen i Oslo. Til tross for to negative hurtigtester for ruspåvirkning, ble boligen til Krebs og ektemannen endevendt. Politiet fant en liten mengde fleinsopp, 0,8 gram, en mengde som tilsvarer 2-3 pils i styrke. For dette ble Krebs og mannen separert fra de to små barna deres og satt på glattcelle over natten. Det flere timer lange avhøret dagen etter var preget av inngående spørsmål om forskerparets politiske arbeid og «virket myntet mer på politiske dissidenter enn vanlige borgere siktet for et bøteforhold,» ifølge forsvarerne.
Bildene er fra NRK-dokumentaren «Politi og røver». Tilbudet Bresil gir, er såkalte «ungdomskontrakter» med urintesting over 6-12 måneder. I hvor stor grad disse er frivillige, får man inntrykk av fra bildet over. Ingressen i NRK-saken lyder som følger: «Han leker katt og mus med hasj-selgende ungdommer år ut og år inn. De kommer tilbake like fort som de bortvises. Hvorfor gir ikke politibetjent Jan Erik Bresil bare opp?» Det er et meget godt spørsmål! Ja, det er her snakk om salg, ikke kun bruk. Det vil si at Bresil og resten av NNPF-gjengen kan fortsette slik også etter Rusreformen.
Jakten på ungdommer som bruker og selger narkotika, fører til en amerikanisering av samfunnet. I USA er særlig svarte amerikanere rammet av narkotikakrigen, noe som fører til økte spenninger mellom etniske grupper. USA har 100.000 flere fengselsinnsatte for ikke-voldelig narkotikakriminalitet enn EU har for alle kriminelle handlinger til sammen, til tross for at EU har 100 millioner flere innbyggere. Av innsatte i statlige og føderale fengsler er 40% svarte, til tross for at svarte kun utgjør 13% av befolkningen og bruker like mye narkotika som andre grupper.
Vi er et stykke unna amerikanske forhold i Norge. Men Norges befolkning blir stadig mer mangfoldig, og når vi vet at minoritetsungdom på østkanten i Oslo straffes tre ganger så ofte for cannabis som ungdom på vestkanten, til tross for at de kun bruker halvparten så mye, er det ikke vanskelig å se for seg at vi kan komme dit en dag.
Dette vil riktignok bedres noe etter Rusreformen. Men fortsatt vil ungdom og barn som selger rusmidler, møtes som kriminelle, fremfor å tilbys hjelp slik brukerne vil. Dette er meningsløst, ikke bare fordi denne bruken av ressurser ikke fungerer, men fordi det fører til en mistillit mellom disse ungdommene og storsamfunnet. Forskning viser at slik skremme-taktikk som Bresil står for når han truer barnevernsbarn med å knuse døra deres, øker sjansen for at ungdom begår mer kriminalitet i fremtiden, stikk i strid med intensjonen. Så lenge det finnes et marked med etterspørsel etter narkotika, står det dessuten mange fattige ungdommer klare til å fylle tomrommet etter enhver selger som havner i fengsel, et sted som ofte fungerer som en «forbryterskole» for ungdom.
«Inntil 1964 var maksimumsstraffen seks måneders fengsel. Regnet fra rettstilstanden på det tidspunkt og frem til i dag er altså maksimumsstraffen mer enn 40-doblet…[Til 21 års fengsel]. Dette er en helt enestående rask skjerping i straffenivået. Det dreier seg ikke om justeringer, men om et skred. Vi kjenner ikke til noe annet lovbrudd hvor reaksjonene tilnærmelsesvis har vist den samme utvikling. Tvert om var 1960-årene og også deler av 1970-årene preget av nedkriminalisering og meget bevisste forsøk på å dempe bruken av straff. I forhold til de øvrige trekk i tiden blir dermed det som er skjedd på narkotikaområdet enda mer ekstremt,» skriver samfunnsfagsprofessorene Kettil Bruun og Nils Christie i boka Den gode fiende.
I samme bok vises det at de såkalte «narkohaiene» som politikerne ønsker å ramme med disse straffene, er nærmest fraværende i norske fengsler. De aller fleste som sitter fengslet med narkotikadommer er folk som selv har hatt et rusproblem og som har solgt eller importert stoff for å finansiere eget forbruk. Halvparten av de innsatte i norske fengsler brukte rusmidler daglig da de ble fengslet, og 35 % oppgir å ha brukt narkotika under soning.
Politiet har et holdningsproblem når det kommer til narkotika, et av få felt uten ofre, der politiet selv står for anmeldelsene i omtrent alle saker. Dette går på bekostning av mer alvorlig kriminalitet som voldtekt og overgrep mot barn. Nylig ble det kjent at 90 prosent av anmeldelser av overgrep i kommunale barnehager blir henlagt. 8 av 10 voldtekter som anmeldes, blir henlagt, samtidig som hele 9 av 10 voldtekter ikke engang anmeldes. Nettopp fordi folk vet at de ikke prioriteres.
Hvorfor? Sverre Bromander, leder i Politijuristene, tror mange etterforskere i politiet heller vil jobbe med andre ting enn sedelighetssaker. Han sier: «Jeg tror det ikke er noen tvil om at andre saker i politiet har hatt langt høyere status. Det mest åpenbare eksempelet har vært narkotikakriminalitet, og det man etter hvert har kalt organisert kriminalitet. De har hatt mer ressurser til rådighet, og de har ofte fått bedre lønn. Det gjør at de beste folkene har blitt trukket til det feltet, i stedet for overgrepssaker.» Dette blir komplett meningsløst når man vet at traumer etter seksuelt misbruk kan øke sjansen for å bli rusavhengig 46 ganger.
I Politidirektoratets rapport om bekjempelse av narkotikakriminalitet fra 2011-2015 står det at: «Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis». For å forstå absurditeten i dette kan man tenke seg at politiet skulle være oppmerksomme på aktører som ønsker lovendringer knyttet til abort...Vi foreslår at politiet konsentrerer seg om å løse den mest alvorlige kriminaliteten i samfunnet, og overlater diskusjonen om lovendringer til folk med bedre innsikt i samfunnsspørsmål, for eksempel de akademisk ansatte på deres egen utdanningsinstitusjon.
Politihøgskolen leverte et høringssvar som var svært positivt til Rusreformen, forfattet av vitenskapelig ansatte med kompetanse innen kriminologi og sosiologi. Dette ble for kontroversielt, slik at en annen gruppe ansatte med politifaglig bakgrunn så seg nødt til å levere et tillegg, der de anbefaler å videreføre dagens politikk.
Det bør være et tankekors for politiet at alle i etaten som har doktorgrad, er medlemmer av LEAP Scandinavia (Law enforcement action partnership). LEAP er en gruppe nåværende og tidligere justisansatte som kjemper for en ny ruspolitikk. På sin hjemmeside oppgir de hvorfor: «I snart 50 år har man hatt en krig mot omsetning og bruk av narkotika som ikke har medført mindre rusmiddelbruk. Krigen har derimot ført til store sosiale problemer, noe som har forsterket rusproblemene.» LEAP er en gruppe vi har stor beundring for og som vi håper for mer innflytelse i politiet i årene som kommer.
Alternativet er nemlig at denne mannen og hans meningsfeller blir premissleverandører i narkotikadebatten. Vil du helst at foreldre skal bestemme hvordan sine egne barn skal oppdras, eller vil du la Bresil få fri tilgang til alle landets mobiltelefoner og gutte- og jenterom, kun basert på mistanke om bruk av narkotika?