Hva er rusreformen?
Et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg, Rusreformutvalget, har anbefalt at Norge avkriminaliserer bruk og besittelse av mindre mengder narkotika. Deres forslag til en ny ruspolitisk modell innebærer at personer som blir tatt for bruk, kjøp eller besittelse til eget bruk, ikke lenger skal straffes, men må delta på et obligatorisk møte med en kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker. Narkotika skal fortsatt være ulovlig, og politiet skal fortsatt avdekke og beslaglegge rusmidlene, men reaksjonen overfor lovbruddet endres. Det er altså ikke snakk om en legalisering, som betyr lovliggjøring.
Reformen innebærer bortfall av strafferettslige reaksjoner, men kan omfatte sivilrettslige reaksjoner som gebyr, for eksempel ved manglende oppmøte til rådgivningstimen. Utvalget anbefaler ikke dette, men skisserer det som mulighet, og flere organisasjoner og politikere har tatt til orde for at det bør være et slikt gebyr. Det vil da fortsatt være snakk om en avkriminalisering, siden sivilrettslige gebyrer (som for eksempel bilbeltegebyr) ikke er å regne som en strafferettslig reaksjon.
Hvorfor trenger vi en rusreform?
Straff er det sterkeste virkemiddelet samfunnet har til å motvirke uønsket adferd. Det er et grunnleggende prinsipp i vår lovgiving at vi ikke skal straffe folk uten at det er nødvendig og til større nytte enn skade. Rusreformutvalget kom fram til at det mangler empirisk belegg for at straff er nødvendig eller effektivt i å avskrekke folk fra å bruke rusmidler. Flere studier har undersøkt om bruken av illegale rusmidler har økt eller sunket i etterkant av at land har innført strengere eller mildere narkotikabestemmelser, og det ses ingen klar sammenheng mellom avkriminalisering og økning i bruk.
Straff bidrar samtidig til stigmatisering, både konkret ved at folk får et rulleblad, og mer abstrakt ved å forsterke kriminell identitet og opplevd utenforskap. Stigmatiseringen rammer dessuten skjevt på den måte at minoriteter og personer fra dårligere økonomiske kår oftere straffes enn mer privilegerte grupper. Avkriminalisering kan trolig bidra til å fjerne noe av mistilliten mellom rusmiddelbrukere og offentlige etater, og slik bidra til at flere søker og får den helsehjelpen de har krav på etter menneskerettighetene. Dette er et eksplisitt mål med rusreformen.
Hva endres av rusreformen?
De som tas for narkotikabruk eller tas med mindre mengder narkotika til eget bruk, skal ikke lenger kunne straffes. I stedet skal de pålegges rådgivning og tilbys hjelp og oppfølging. Slik oppfølging kan omfatte behandling av rusavhengighet, annen helsehjelp eller hjelp til å finne bolig og arbeid. Så lenge det er snakk om mengder innenfor nærmere angitte grenser, og stoffet antas å være til eget bruk, vil politiet ikke lenger ha mulighet til å benytte seg av virkemidler som husransakelse, gjennomgang av mobiltelefon, tvungne blod- eller urinprøve eller ransakelse ved avkledning. Hvis politiet mistenker salg, derimot, vil de fortsatt ha muligheten til å bruke slike virkemidler.
Forslaget til Rusreformutvalget innebærer at politiet først og fremst mister hjemler de ikke lenger vil trenge, samt noen de ikke skulle ha hatt i utgangspunktet. I dag bruker politiet svært inngripende virkemidler i mindre narkotikasaker som står i klart misforhold til sakenes alvor. Enkelte av disse virkemidlene (som gjennomgang av mobiltelefon ved mistanke om bruk) er det også usikkert om de egentlig har lov til å bruke i dag. Hvis politiet skulle beholde adgangen til å foreta husransakelse i brukersaker etter en avkriminalisering, ville dette kreve en endring av Grunnloven.
Slik ser utvalgets foreslåtte modell ut:
Mange har uttrykt bekymring for hvordan det vil gå med ungdommen dersom straff ikke lenger benyttes. Actis publiserte et blogginnlegg med tittelen «Rusreformen svikter de unge» samme dag som utredningen ble sluppet, og politidirektør Benedicte Bjørnland hadde allerede tre dager tidligere vært ute med en kronikk i NRK Ytring med tittelen «Jeg er bekymret for ungdommen».
Det er imidlertid ikke slik at myndighetene etter rusreformen vil stå uten muligheter til å følge opp ungdom i risikosonen som tas med narkotika. I utvalgets modell er det lagt opp til at politiet, dersom de mener det er nødvendig, skal kontakte barnevernet i saker som omhandler mindreårige. Dette vil gjelde et mindretall av sakene, men i alle sakene skal barnas foresatte kontaktes og innkalles til møtet med rådgivningsenheten hvis ikke særlige grunner taler mot det. Dette mener vi fremstår som en mye mer hensiktsmessig form for disiplinering av unge enn kriminalisering.
En fersk tvillingsstudie, publisert i det prestisjefylte tidsskriftet Criminology, viser at kontakt med justisvesenet i ung alder øker sjansen for å begå kriminalitet i fremtiden. Dette er altså stikk i strid med målene til dagens forebyggingsstrategier. I utvalgets utredning kommer det dessuten frem at en rekke av dagens forebyggingstiltak som involverer politiet, mangler dokumentert effekt, eller til og med kan virke mot sin hensikt ved å stemple og stigmatisere ungdom. Dette gjelder for eksempel ruskontrakter, foredrag og razziaer på skoler og politiets bekymringssamtaler.
Både Actis og Norsk narkotikapolitiforening (NNPF) ønsker at dagens ruskontrakter, der ungdom slipper straff hvis de avlegger urinprøver regelmessig over lang tid, bør videreføres etter en avkriminalisering. Vi mener dette ville være et klart brudd på frivillighetsprinsippet som ellers gjelder i helselovgivningen, og at den dokumenterte effekten av tvangsbehandling er for dårlig til at en slik modell kan rettferdiggjøres. Det er imidlertid mulig å videreføre ruskontrakter som et frivillig tilbud uten trussel om straff, for eksempel for ungdom som ønsker en grunn til å takke nei når de blir tilbudt rusmidler, eller som vil vise foresatte at de er rusfrie.
Hva er terskelverdiene?
Terkselverdiene er den mengden illegale rusmidler man kan besittelse og møtes med en reaksjon innenfor utvalgets modell. Dersom man tas med større mengder enn terskelverdiene, vil man etterforskes som om man tar sikte på videresalg. I utvalgets modell defineres mengdene som er til eget bruk, ut fra disse terskelverdiene:
Om stigmaet som følger med straff, skriver de: «Statistikk fra Oslo tyder på at stigmaet rammer skjevt. Svar på spørreundersøkelsen Ung i Oslo viser at en høyere andel personer med norskfødte foreldre har prøvd cannabis enn unge med innvandrerbakgrunn. (...) Til tross for dette synes det å være en høyere grad av avdekking av cannabis i utsatte områder på østkanten enn på vestkanten i Oslo.»
Det er usikkert om rusreformen vil få slutt på denne forskjellsbehandlingen. Nylig stanset politiet praksisen med å gi doble bøter for narkotikabesittelse i såkalt «utsatte områder». Dette har vært gjort siden 2010, men som utvalget viser, rammer straffen minoriteter ekstra hardt. At politiet sluttet med dette, er ikke som følge av rusreformen – den er ikke innført ennå – men det kan ha en sammenheng med debatten om straffens effekt som har rast i etterkant av at Rusreformutvalgets utredning ble publisert.
Hvordan skal rusreformen finansieres?
På kort sikt vil reformen innebære økte utgifter til rusfeltet i budsjettet til Helse- og omsorgsdepartementet. Dette omfatter implementering og oppfølging av modellen, blant annet i form av produksjon av veiledende materiale og opplæring, samt evaluering. Det er også mulig at det blir en økning i antall personer som har krav på rusbehandling, og dermed økte utgifter til dette. Kommunene vil også ha utgifter til opprettelsen av de rådgivende enhetene.
Både Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Actis har uttrykt bekymring for at det ikke følger med ekstra midler til kommunene med reformen. Flere frykter at dette innebærer at man snarere enn å gå «fra straff til hjelp», går «fra straff til ingenting». Med tanke på det vi vet om straffens skadevirkninger og manglende dokumenterte nytteverdi, bør dette imidlertid være bedre enn å fortsette å straffe.
For å sikre best mulig måloppnåelse, er det imidlertid viktig at kommunenes og helsevesenets økonomi styrkes, slik at de har kapasitet og kompetanse til å overta ansvaret. På sikt kan det vurderes om man vil omprioritere hvordan ressursene til det forebyggende arbeidet fordeles. Vi mener at det er på høy tid med økt kunnskap om hvilke tiltak som faktisk viser effekt, innenfor både forebygging og behandling, samt strengere krav til evidens for dagens modeller.
På lang sikt kan det likevel tenkes at Norge vil spare penger på rusreformen. Dette kan skje når flere får hjelp og kan komme seg tilbake i jobb. I tillegg vil en avkriminalisering med noenlunde fornuftige terskelverdier spare domstolene og påtalemyndigheten for et betydelig antall saker om ikke vedtatte forelegg og befatning med mengder rett over dagens foreleggsgrenser.
← Tilbake til bloggen