«Vi er unge som har strevd med rus. Vi har kjent på kroppen hvordan det er å bli møtt av hjelpesystemene på godt og vondt. Vi har mye kunnskap om hva som hindrer at unge begynner å ruse seg, hva som gjør at vi vi flykter inn i rus, og hva som skal til for at vi skal komme ut av rus.»
Årsaker til rus:
De viktigste årsakene er: flukt fra vonde følelser; manglende tilhørighet; vold og omsorgssvikt.
«Rusen blir en flukt fra det man egentlig flyktet fra...Jeg flyktet fra problemene mine, men nå ville jeg heller hatt de problemene jeg hadde. Rus ble flukt fra de to følelsene sur og sint. Jeg ville heller være «glad» når jeg rusa meg. Jeg har hele livet følt at jeg er til bry i verden. Rusen brakte meg tilbake til den nøytrale delen, den gjorde meg fullstendig kald. Da jeg ruste meg, fikk jeg ikke mulighet til å utvikle følelsene mine. Jeg kunne ikke sette navn på vanskelige følelser. Rus fikk meg til å tro at det fantes et lite håp der ute.»
«Noen av oss har også kjent på at det ikke er greit å ha det vondt. Rusmiljøet ble fort et sted der vi kunne kjenne på tilhørighet, en plass det var lov å ha det vondt. Et sted der du ble akseptert selv om du var annerledes.»
«Mange av oss har vokst opp med rus, omsorgssvikt, vold eller overgrep. Vi har vært utrygge og har ofte kjent på at vi ikke var gode nok. Det å vokse opp i disse hjemmene kan gjør at vi blir redde. Redde for: Når er neste gang vi blir slått? Når klikker pappa? Har mamma rusa seg i dag også? Hvorfor ligger hun bare i sofaen? Har vi mat hjemme denne uka? Vi legger skylda på oss selv, og begynner å tenke: Er det meg? Tar jeg for mye plass? Er det fordi jeg ikke ryddet huset i dag? Er det derfor hun ikke er glad i meg?»
Hvordan komme ut av rus:
Råd 1: Nå inn til hvorfor.
«For at dere skal hjelpe oss ut av rusen må dere alltid jobbe inn til grunnen til hvorfor vi ruser oss. Når dere har nådd inn til grunnen til hvorfor vi faktisk ruser oss, må vi sammen finne ut hvordan vi kan gå fremover uten rus.»
«Ikke ha fokus på rusen i seg selv. Vi vet at det er ulovlig og farlig. Nå inn til grunnen. Etter at vi har snakket om hvorfor vi ruser oss, må dere vise oss at dere ønsker å hjelpe oss med å finne løsninger. Hvis vi skuffer dere, så prøv å forstå hvorfor det ble som det ble. Det er greit å være skuffa, men ikke kjeft. Du kan også fortelle hvordan det ble inni deg, men uten å anklage.»
Råd 2: Avtal med oss før noe fortelles videre.
Mange av oss har tidligere i livet opplevd at det vi forteller til voksne, ofte blir fortalt videre til andre voksne uten at vi vet at de gjør det. Dette kan være både til foreldre og til fagfolk. Dette har gjort at vi har forstått at mange voksne tror de eier informasjonen vi gir til dem, og vi har blitt utrygge på dem. For at mange av oss skal kunne åpne oss, og for at vi skal kunne snakke ærlig og rett fra hjertet, må vi vite at det vi sier ikke blir sagt videre uten at det er avtalt med oss først.
Råd 3: Kjenne på at vi får til.
Når rus har blitt en stor del av livet, hverdagen og for mange kjennes det ut som en del av personen du er, så gjør det vondt å gi den fra seg. For å greie å slutte med rus, må vi få til noe annet som kjennes viktig i livet. Det må være noe som er viktig for hver enkelt.
De fleste av oss trenger å mestre noe av det som skjer på skolen, i aktiviteter, i hverdager og i vennskap. Institusjoner, helsetjenester, skole og barnevern må i samarbeid med oss og hverandre lage løsninger for at vi mestrer små og store ting.
Råd 4: Voksne kan hjelpe ut av rus.
De voksne må være ærlige med oss. Først når de er ærlige, kan flere av oss være ærlige med dem. Når de deler fra livet sitt, blir vi tryggere på hvem de er. Da kan det bli mulig for oss å fortelle om hvordan livet har vært, hvordan det kjennes nå og hva vi kunne ønske oss for livet framover.Når vi blir møtt med tillit, gjør det at vi tør å stole på en voksen. Å stole på noen andre, gjør det mulig å etterhvert begynne å stole på seg selv. Da tåler vi lettere de vanskelige tingene.
«Har du egen erfaring med rus, så del det med oss. Vis at det finnes håp om å komme seg ut av det å ha et liv uten rus. Del litt mer om deg, da er det lettere å se på deg som et medmenneske. Fortelle litt om deg selv sånn at du ikke bare bli en random person. Det gjør det tryggere for meg og jeg føler at dere ikke dømmer meg.»
«Det er vanskelig å få en person til å slutte å ruse seg med mindre personen vil det selv. Dere må finne ut sammen med oss, grunner til at vi skal ønske å slutte. Når det er vanskelig å ønske å slutte, gi meg litt tid til å finne en grunn. Voksne burde ha mer kunnskap om rus slik at dere kan se etter tegn og hjelpe oss. Dere må stille dype nok spørsmål. Det er enklere for en ungdom å svare på spørsmål fra en voksen, enn å ta initiativ til å fortelle om vonde ting selv.»
De ulike tjenestene:
Skolen:
Råd 1: Snakke om følelser.
Vi må lære å snakke om følelser, fra vi er små. Først og fremst fordi veien til rus blir kortere, hvis vi ikke kan sette ord på følelser. Hvis vi lærer det, kan vi snakke om det som kjennes vondt eller strevsomt inni oss.
Råd 2: Få informasjon om rus.
Vi trenger informasjon om rus helt fra vi er ganske små. Informasjonen må ikke bare fortelle hvor farlig det er. Den må heller ikke være dømmende. Vi må forstå hva rus handler om, hva som skjer inne i folk og hva den faktisk gjør med folk. Vi må vite alle delene av rus. Vi må få informasjon om at rus for mange er en måte å flykte fra at noe er vondt eller utrygt.
Råd 3: Jobbe med fellesskap.
Vi velger oss ikke ut av et fellesskap hvis vi føler oss velkommen i fellesskapet. Derfor må skolen hele tiden jobbe for at alle elevene kjenner at de er del av fellesskapet.
«De voksne må tvert finne ut grunnen hvis et barn eller en ungdom holder seg mye alene på skolen. Voksne må tørre å spørre og ønske å vite grunnene på ekte. Spør direkte spørsmål sånn at den unge forstår at du bryr deg.»
Råd 4: Ikke straffe eller belønne oppførsel.
For å forebygge at vi starter med rus trenger vi skoler som ikke straffer når vi plager, bråker, kommer for sent, er sinte eller rastløse. Vi skulle ønske at skolene ikke brukte anmerkninger, ikke tok oss ut av klasserommet, eller ga oss belønning når vi gjorde forskjellige handlinger.
For mange av oss har det kjentes som om skolen trodde at de kunne belønne og straffe oppførselen vår. De trodde at det blir bedre inni oss bare fordi vi blir roligere. Men sånn trenger det slett ikke å være.
Barneverninstitusjon og ruskollektiv:
Alle ungdommer burde ha rett til å få bo trygt. Vi tror ikke voksne har forstått alvorligheten i å flytte ungdommer som strever mye med rus, sammen med ungdommer som strever lite eller ingenting. For mange av oss har rusbruken økt mye når vi har blitt flyttet sammen med noen som strever mye med rus.
Trygge voksne som viser at de er glad i ungdommene, som vi kan stole på og som stoler på oss, er veldig viktige. Det er de vi tør å åpne oss for og da kan vi få god hjelp. Det finnes en del av dem, og det skulle vært fler. Men da må de som utdanner folk som skal jobbe på institusjon, forstå at de må legge mye mer trykk på at de skal jobbe med menneskevarme.
«Gruppeterapi er genialt, for man skaper trygghet i gruppen og får vite at man ikke er alene.»
«Aktivitet på institusjonen eller behandlingsstedet, har vært med å reddet liv. For mange har det i hvert fall i en periode blitt selve meningen med livet og det de kunne holde seg fast i. Det kan være å jobbe på gård, lage mat, skape ting med hendene eller mekke bil. Det kan også være å engasjere seg i noe stort, for å bidra med noe i verden, i en organisasjon eller sammen med noen som gjør noe viktig.»
Råd 1: Regler og grenser lages i samarbeid.
For at regler og grenser skal fungere, må vi først vite at dere som jobber med oss, bryr dere om oss og vil oss godt. Vi trenger noen få grunnregler som man har i mange «vanlige» hjem. Reglene og grensene må også lages i samarbeid med oss. Det blir lettere for oss å følge regler når vi forstår dem.
Råd 2: Aktivitet er viktig.
For mange er å være aktiv på institusjonen og i rusbehandlingen viktig. Det gjør at vi får fokus på andre ting, og får tankene bort. Det å være aktiv kan hjelpe med å føle seg viktig.
Råd 3: Fellesskap og varme.
Vi trenger alle å bli møtt med tillit og menneskevarme. Vi trenger også å tilhøre et fellesskap. Selv om noen av oss trekker oss unna i starten, selv om vi er utsatt for alvorlige ting i oppveksten og selv om noen voksne tror at vi da må beskyttes mot for mye menneskevarme og fellesskap, så trenger vi alle det. Det å kjenne seg viktig for et fellesskap, gjør det vanskeligere å ruse seg. Når vi går på en smell, trenger vi varme og tillit, sånn at vi får reist oss opp igjen etter å ha falt.
«Vi trenger utfordringer og tillit fra starten av. Vi må få lov til å reise ut og prøve oss. Å gå fra masse rammer rundt seg til plutselig å bli sendt ut, kan være vanskelig. Vi havner litt i en boble inne i behandlingen, og det er kanskje ikke alltid så lurt. Målet er jo at vi skal klare oss som rusfrie ute, så det bør være sånn at vi må øve på dette fra starten av.»
Råd 4: Snakke om å gi opp rus.
Snakk med oss om hva vi tenker skal til for at vi skal slutte å ruse oss. Husk at rus har vært en trygghet for oss, og at vonde følelser fort kan komme tilbake når vi slutter med rusen. De fleste av oss mister også mange venner med rusen, som kan gjøre vondt. Det er viktig at dere forstår at dette ofte er veldig trist for oss.
Råd 5: Kjenne institusjonslederne.
Avdelingslederen må ha ansvar for å bli litt kjent med ungdommene på avdelingen. Når vi kjenner lederen blir det mindre skummelt å si fra hvis ting ikke kjennes greit ut på avdelingen. Det gjør at vi blir tryggere og det blir mindre skummelt i møter hvor lederen er tilstede.
«Lederne burde være mer på besøk, sett de ansatte, fulgt mer med. Jeg har lurt mange ganger på hvem skal jeg gå til når jeg er misfornøyd med en ansatt? Det går jo aldri opp til ledelsen.»
Psykisk helsevern:
Vi er mange som har erfaringer fra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) og har kjent BUP på kroppen. Noe av oss har fått god hjelp, men mange av oss har har opplevd å miste tillit til dem som kan hjelpe oss. Vi er flere som har opplevd at det kjennes ut som vi blir gitt opp av behandleren som skal hjelpe oss, og opplevd at behandleren følger det som står i boka, og ikke er nysgjerrig eller undrende nok til hvorfor vi har ruset oss.
«Mange behandlere gir opp for fort med å stille spørsmål, det blir fort bare prat på overflaten. Det gjorde at jeg mistet tilliten til at de kunne hjelpe. Mange behandlere tenker også at de vet det meste, og det føles som de ikke legger vekt på den kunnskapen vi har.»
Når vi får diagnoser, føler mange av oss at vi ikke får snakket om det som er vondt. Det kjennes også skummelt med diagnoser, vi blir redde for at det kan ødelegge for oss videre i livet. Mange av oss som har fått medisiner av BUP, har brukt medisinene som rus.
«Jeg ble møtt med tilbud om medisiner allerede i andre samtalen jeg hadde på BUP. Legen skrøt sånn av hvor gode medisinene var og at alt ville bli bedre bare jeg tok dem. Det fikk meg til å føle at de bare ville ha meg ut fort og ikke kunne eller ville hjelpe meg.»
«Når BUP ga meg ritalin, slutta jeg å spise, jeg fikk ikke sove så jeg fikk noen andre medisiner for å kunne sove. Jeg begynte å ta mer enn jeg skulle, også eskalerte bruket derfra til andre tyngre stoffer. Jeg tenker at det hadde vært lurere å snakke med meg mer om hvordan jeg hadde det.»
«Stakk av fra BUP for de ville gi meg diagnose og da ville jeg ikke komme inn i militæret fordi folk med diagnose får problemer med å komme inn. Jeg ønsket det veldig og syns det var veldig vondt at det var hjelpen de ville gi meg, eller det føltes hvertfall sånn. BUP er veldig raske på å gi diagnoser.»
Noen av oss har møtt på gode behandlere i BUP. Felles er at de viser følelser, gir klemmer, viser tillit til oss og snakker om eget liv. Det gjør det lettere for oss å åpne oss for dere og å snakke om de vonde tingene.
«Møtte en psykolog som jeg fikk god relasjon til, som tilbød seg å bli med meg på møter med NAV, jobb, osv., da det var en stor påkjenning for meg å dra dit alene. Psykologen spurte meg om jeg ville ha en klem etter det ene møtet, og det ville jeg.»
Råd 1: Først og fremst et menneske.
Vi føler oss sykere når vi blir kalt pasient. Og kjenner oss mindre normal når vi blir sett på som en sak. Kall oss navnet vårt, vi er først og fremst et menneske med hver vår historie.
Råd 2: Lytt og bli kjent med oss.
Bli kjent med oss. Og vi trenger å bli kjent med deg. Det kan ikke være enveiskommunikasjon. Vi får lyst til å dele når vi kjenner dere.
«Vi må få en psykolog som vi kan ha over lang tid, slik at vi kan åpne oss og vise hele oss. Vi må slippe å måtte åpne oss for mange og fortelle historien om og om igjen.»
Råd 3: Gå inn i det som er vondt.
BUP må først og fremst nå inn til det som er årsaken til smerteutrykkene. Slik som mange av oss opplever BUP i dag, brukes det for mye tid på å behandle diagnoser. Diagnoser er jo bare uttrykk for at noe er strevsomt eller gjør vondt. I stedet må BUP forstå hvorfor ting har blitt som det har blitt, snakke om følelser og bearbeide traumer. BUP må også gi oss verktøy til å få det bedre i livet.
Råd 4: Trygghet for ærlighet.
For å kunne snakke ærlig må vi kjenne trygghet. For at det skal bli trygt må vi være med å bestemme hvor vi skal snakke, og hvem vi skal snakke med. I samtalen må behandleren se på oss med varme øyne og ha et varmt kroppsspråk, det hjelper for trygghet.
«Ikke bli møtt på et kontor, men møtes i normale omgivelser, i en park på en benk, walk and talk. Behandler må tørre å stille kritiske spørsmål – det som gjemmer seg må ut.»
Barneverntjenesten:
Mange av oss har opplevd at hjelpen vi har fått, ikke har vært riktig, eller at hjelpen har kommet for sent. Flere av oss har opplevd at vi ikke har blitt tatt ordentlig på alvor før det har gått for langt. Flere av oss forteller at vi har trengt hjelp hele livet, og at rus har vært et rop om hjelp, og først da ble vi hørt.
Mange ungdommer som har strevd med rus, har tidligere opplevd at barnevernet har satt inn tiltak for å fikse på atferden vår. For en stor del av oss har disse tiltakene blitt veldig feil, og vi har fått det verre med rusen etterpå. Når barnevernet satte sånne tiltak på oss, mista vi tillit og klarte etterpå ikke å være ærlig om hvordan det var hjemme og følelsene vi hadde inni oss.
Råd 1: Trygt nok.
Barnevernet må gjøre det trygt nok sånn at man kan være helt ærlig om at vi ruser oss og hjelpen vi ønsker. De må hjelpe meg til og finne et trygt sted som jeg kan dra til når jeg får det vondt eller når jeg får russug. De må kunne være tilgjengelige på telefon på kvelden, for det er tidspunktet man ofte kjenner på suget eller at ting er vondt. De må i hvert fall gi oss et sted vi kan være trygge.
Råd 2: Samarbeid med oss.
Vi trenger færrest mulig folk å forholde oss til. Når dere skal ta avgjørelser om våre liv og hvor vi skal bo, må dette skje i samarbeid med oss. Vi sitter ofte med løsningen og vet hva
som er lurt. Ikke flytt oss til institusjoner der det er ungdommer med alvorlige rusproblemer når vi ikke ruser oss, eller ruser oss i liten grad.
«Hvis barneverntjenesten er bekymret og vurderer flytting til rusinstitusjon, så må de snakke med meg om det, slik at jeg kan prøve å gjøre noe med rusen om jeg ikke ønsker å flytte.»
Livet etter rus:
Det er mange som vil trenge hjelp til å finne på aktiviteter, vite hva som finnes av steder man kan dra, bygge nettverk, bryte med nettverk, finne sted å bo, finne jobb eller søke skole. Alt dette bør planlegges i god tid sammen med oss som er i behandling og følges opp etterpå. Mange synes det er skummelt å dra fra behandling, noen aner ikke hvor de skal gjøre av seg, hva man skal bruke tiden på og hvem man skal være sammen med. Da er det lett å finne tilbake til det som fantes før behandling.
Råd 1: Få støtte og hjelp til å jobbe med seg selv.
Vi trenger hjelp og støtte til å jobbe videre med det vi har jobbet med i behandlingen. Vi trenger muligheten til å ha noen å gå til som kan lytte, gi oss tips og råd. Vi vet at vi må gjøre jobben og sette målene selv, men ting blir enklere når man vet at man har noen som er glad i oss, bryr seg og hjelper oss når ting blir ekstra vanskelig. Det er lett å tenke at man er ferdig med rus når man er ferdig med behandlingen. Men flere av oss har opplevd et sjokk i møtet med det nye livet uten rus. Vi trenger å bli forberedt på livet etter behandling.
«Man må få tilbud om etterbehandling i minst ett år etter man er rusfri, så man får tømme seg om alt som skjer, få råd og tips og ha noen som lytter.»
«Du må gjøre jobben selv, men du må ha folk som kan støtte deg og hjelpe deg til å bli den du har lyst til å bli.»
Råd 2: Et trygt fellesskap å komme til.
Det er viktig for oss å ha et sted å komme til. Et fellesskap hvor man føler seg trygg og hvor vi føler at vi alltid er velkommen. Det er viktig for oss å kunne ha et sted å gå til når man føler seg alene eller man har det vanskelig, hvor man vil føle seg godtatt og ikke dømt. Hvor man kan være som man er og komme med senkede skuldre. For at det skal kjennes trygt, så må det være et sted der man ikke trenger avtaler for å komme. Da kan vi dra dit hvis det plutselig skulle gjøre ekstra vondt, eller hvor sprekken kjennes ekstra nær. I tillegg trenger vi hjelp til å bygge opp et nytt og rusfritt nettverk. Når vi er ute av rusen og ferdig med behandlingen, står vi på bar bakke og trenger hjelp til å bygge opp et nettverk.
«Noen må hjelpe oss med å finne rusfrie venner. Det er vanskelig å finne nye venner og enda vanskeligere å kutte ut mennesker man allerede har i livet, bare fordi de ruser seg. Det blir som å trykke en «reset»-knapp på livet, og det trenger man både hjelp og støtte til.»