Forebygging handler om en sunn og trygg oppvekst for barn. Hovedmålet er å hjelpe mennesker, spesielt unge, til å unngå eller utsette bruk av rusmidler, eller hjelpe de som allerede har startet å unngå utvikling av rusbrukslidelser. Det generelle målet med forebygging er derimot mye bredere: å hjelpe barn og ungdom til å ta i bruk sine talenter og nå sitt fulle potensiale som bidragsytere i lokalmiljøet og samfunnet. Effektiv forebygging bidrar til positiv utvikling for barn og unge i familien, på skolen, arbeidsplassen og lokalmiljøet. FN og WHO har gjennomgått den eksisterende forskningen på forebyggingstiltak. Denne teksten er en oppsummering av denne gjennomgangen som du kan lese i sin helhet her.
En rekke faktorer øker sjansen for å utvikle rusproblemer. Noen av disse faktorene har en arvbar komponent (genetiske predisposisjoner) som gjør en mer sårbar for psykiske lidelser og impulsiv og belønningssøkende oppførsel. Det er viktig å understreke at ingen er dømt til å utvikle rusavhengighet basert på sitt arvemateriale; sosiale forhold i menneskets tidlige barndom eller oppvekst er utløsende faktorer. Dette omfatter blant annet omsorgssvikt, mishandling, svak tilknytning til skolen og lokalmiljøet, lærevansker, sosiale normer som fasiliterer rusbruk, og en oppvekst i fattige og marginaliserte lokalmiljøer. Å forebygge eksponering for disse risikofaktorene vil ikke bare redusere rusproblemer, men også redusere risikabel seksuell atferd, frafall i skolen, kriminalitet, depresjon og selvmord.
Effektiv forebygging bør forstås som et system som inneholder:
- Et støttende politisk og juridisk rammeverk
- Empiri og forskning, samt evaluering av alle tiltak
- Koordinasjon av sektorer på flere ulike nivåer (nasjonalt, fylke og lokalt)
- Opplæring av beslutningstakere og aktører
- Villighet til å tilby nok ressurser til å opprettholde systemet over lang tid
1. Tidlig barndom:
Før fødsel- og spedbarnsbesøk: En sykepleier og/eller sosialarbeider besøker mødre i marginaliserte miljøer med hensikt å gi opplæring i foreldreferdigheter og generelle råd om helse, arbeid, bolig osv. Dette tiltaket har vist positive resultater i USA med hensyn til skoleprestasjoner og mindre bruk av rusmidler hos både mødrene og barna senere i livet. Å gi informasjon om sammenhengen mellom rusbruk hos mor under graviditet og psykiske problemer og rusproblemer hos barna senere, har også vist positive resultater.
Barnehagedekning: Studier har vist at å gi barnehagedekning til barn mellom 2-5 år, særlig de fra marginaliserte lokalmiljøer, reduserer bruken av rusmidler ved 18 års alder og fremmer bedre skoleprestasjoner.
2. Barneskolealder:
Foreldreferdighetsprogrammer: Programmer som lærer foreldre enkle grep som grensesetting, oppfølging av barna på fritiden og av deres vennskap, hjelper foreldre til å bli rollemodeller for barna og bedrer utviklingen av sosiale og personlige ferdigheter. Å ha slike rollemodeller er noe av det som best beskytter mot rusbruk og annen risikofylt atferd, samt utviklingen av psykiske vansker, senere i livet. Slike programmer virker både på barn i barneskolealder og tidlig i ungdomsårene, og kan være rettet mot en hel befolkning (universell forebygging) eller miljøer med spesielle behov (selektiv forebygging), der de vil ha særlig stor effekt.
Skoleprogrammer for personlige og sosiale ferdigheter: Slike programmer er oftest rettet mot alle barn, ved at lærere deltar sammen med barna i interaktive aktiviteter for å trene opp ferdigheter som har å gjøre med å takle vanskelige livssituasjoner på en trygg og sunn måte. For at programmene skal være effektive må de legge til rette for deltagelse fra barnas side (ikke forelesning), og de må ikke fokusere på spesifikke rusmidler, som kan skape frykt, eller for mye på utvikling av selvtillit og følelseshåndtering.
Adressering av mentale problemer: En rekke emosjonelle problemer som depresjon og angstlidelser, i tillegg til ADHD og atferdslidelser, øker sjansen for rusproblemer senere i livet. Å hjelpe foreldre og barn eller ungdom å adressere slike problemer så tidlig som mulig er en viktig forebyggingsstrategi. Tiltak inkluderer ulike former for terapi og hvis nødvendig, medisinering.
3. Tidlig ungdom (pubertet):
Forebyggingsopplæring basert på sosial kompetanse og påvirkning: Dette er interaktive programmer der trent personell deltar sammen med ungdom i situasjoner som etterligner vanskelige livssituasjoner som har å gjøre med rusbruk, f.eks. gruppepress. Ungdom får trening i å si nei og å takle generelle utfordringer. I etterkant diskuteres sosiale normer, oppførsel og positive og negative forventninger til rusbruk og konsekvensene av bruk. Målet er å endre normative oppfatninger om prevalensen og aksepten for rusbruk blant jevnaldrende. Programmene har vist en liten, men robust effekt på reduksjon av rusbruk, men anbefales ikke til høyrisikogrupper, da det kan ha motsatt effekt for disse. Det anbefales at jevnaldrende får trening i å utføre programmene. Det som ikke fungerer, er hvis programmet fokuserer mye på moral og frykt, eller hvis det benyttes ex-rusavhengige.
Forbud mot rusbruk på skoler: Studier viser tegn til at forbud mot bruk av tobakk og andre rusmidler på skoler, har forebyggende effekt. Det er viktig at reglene er klare på hva som er forbudt, hvor og når reglene gjelder, at de gjelder alle på skolen (inkludert ansatte og besøkende) og at de er utformet i samarbeid med alle relevante parter, som lærere, elever og foreldre. Det er også viktig at brudd på reglene ikke fører til straff, men heller tilbud om rådgivning, behandling eller annen hjelp. Reglene bør håndheves tydelig og elever bør gis belønning for å følge reglene. Det anbefales ikke å bruke tilfeldige rustester av elevene.
Programmer for å styrke skoletilknytning: Universelle programmer som øker elevenes tilknytning til skolen og hverandre, deltagelse og integrasjon i skolemiljøet, har vist effekt på bruken av rusmidler.
Adressering av individuelle psykologiske sårbarheter: Personlighetstrekk som spenningssøking, impulsivitet, angstsensitivitet og håpløshet har sammenheng med økt risiko for bruk av rusmidler. Forebyggingsprogrammer som hjelper ungdom med slike personlighetstrekk å håndtere sine utfordringer og følelser på en konstruktiv måte, har vist effekt på bruk av rusmidler.
Mentorering: Forholdet og interaksjoner mellom voksenpersoner (trenere, lærere, lederpersoner i lokalmiljøet) utenfor familien og barn/ungdom har vist effekt på bruken av rusmidler. Slike programmer matcher ungdom, spesielt fra marginaliserte miljøer, med voksne som forplikter seg til å arrangere aktiviteter og tilbringer litt av sin fritid med ungdommen. Programmene har vist effekt på rusbruk og ungdomsvold.
4. Sen ungdomstid og ung voksentid:
Tiltakene under punkt 3 gjelder også i denne perioden.
Kort intervensjon: En til en-rådgivning som kan inkludere oppfølging eller informasjon som kan tas med hjem, har vist god effekt. Slike tiltak utføres av utdannede helse- eller sosialarbeidere, rettet mot folk som kan være i risikosonen, men som vanligvis ikke ville oppsøkt behandling. En sesjon starter med å undersøke om det eksisterer et rusproblem, deretter gis det råd og eventuell henvisning til videre behandling. Samtalene varer fra 5-15 minutter og finner oftest sted i helsevesenet, men kan også være effektivt på skoler og arbeidsplasser, eventuelt på internett.
Forebygging på arbeidsplassen: Størsteparten av rusbruk forekommer hos voksne i arbeid. Tilbud om rådgivning, regler og henvisning til behandling har vist effekt på rusbruk.
Tobakk- og alkoholpolitikk: Streng regulering av bl.a. utsalgssteder, åpningstider, aldersgrenser og markedsføring av legale rusmidler, i tillegg til informasjonskampanjer, har vist stor effekt på bruken av disse.
Lokalmiljøbaserte multifasetterte initiativer: Mobilisering av lokalmiljøer gjennom arbeidsgrupper, koalisjoner etc. kan bidra til etterfølgelse av lover om salg av rusmidler til mindreårige, gi informasjon i media, på skoler og i familier mm. Slike grupper kan oppstå spontant, men er ofte mer effektive når de er støttet finansielt og med trening, f.eks. i samarbeid med universiteter og lokale myndigheter.
Mediekampanjer: Ofte et foretrukket verktøy for beslutningstagere, siden de når ut til et bredt publikum. Mediekampanjer har vist blandet effekt. For best mulig virkning bør de være basert på et solid teoretisk og forskningsbasert fundament, identifisere en spesifikk målgruppe og nå ut til denne over lang tid, ha sammenheng med andre forebyggingsprogrammer og evalueres i etterkant.
Utelivsarenaer: Å trene opp ansatte i utelivet til å gjenkjenne skadelig rusbruk, håndtere og hjelpe rusede gjester, samt innføring og håndhevelse av strenge regler og normer, har vist effekt på total rusbruk på disse arenaene.
← Tilbake til bloggen