Høringssvar til rusreformen og SPs representantforslag

Tryggere Ungdom støtter hovedlinjene i regjeringens forslag til rusreform. Selv om vi er svært takknemlige overfor Stortinget for at de vil gjennomføre en så viktig reform, har vi enkelte bemerkninger. Vi mener Stortinget burde følge Rusreformutvalgets anbefaling om å fjerne rulleblad for dem som søker om dette. Narkotikalovbrudd på rullebladet gjør at unge mennesker som kunne hatt nytte av det, ikke kommer inn i militæret eller på en rekke yrker og utdannelser. Voksne som har slitt med rus og pådratt seg et rulleblad, mister muligheten til å jobbe med barn og unge for å hjelpe dem med tilsvarende problemer de selv slet med. Straff for rusbruk har aldri vært etisk eller forsvarlig. 

Representantforslag 119 S og 111 S
Motstandere av reformen har uttrykt bekymring for ivaretakelsen av barn og unge. Som en ungdomsorganisasjon har vi flere innspill til dette. Rusreformen innebærer ikke en økt satsning på forebygging av rusbruk blant ungdom, dette har kritikerne rett i. Det er imidlertid helt nødvendig at straff bortfaller, spesielt for barn og unge som er ekstra sårbare for påkjenningen av straff. Det finnes flere løsninger for å ivareta kritikeres bekymring, samtidig som man unnlater å gi ungdom en kriminell identitet. En løsning er å sette av mer midler til kommunenes forebygging, spesielt oppsøkende ungdomsteam. En SINTEF-rapport om kommunalt helse- og rusarbeid fra 2018 viser at kun 42 prosent av norske kommuner har oppsøkende sosialt arbeid rettet mot ungdom, og at under 50 prosent av kommunene har et system på tvers av tjenestene for identifisering av dem med behov for tidlig intervensjon ved rusrelatert problematikk. Rusreformen bør lanseres med et mål om at alle norske kommuner skal utøve slikt arbeid, eventuelt som et samarbeid på tvers av flere små kommuner. 

FNs barnekomité har uttalt at barn som bruker ulovlige rusmidler skal behandles som ofre, ikke som kriminelle. Å videreføre urinprøvekontrakter med straffetrussel vil være et katastrofalt feilgrep som går imot internasjonale forpliktelser. Tiltaket har ingen dokumentert effekt, men har allerede ført til dødsfall i Norge og er lett å omgå. Mens ressurssterk ungdom klarer å gjennomføre kontraktene, tyr ungdom med et etablert eller begynnende rusproblem enten til andre, og ofte farligere, rusmidler enn cannabis for å ikke avsløres av urinprøvene – eller så får de straff om de ikke klarer å slutte. Slik opprettholdes stigmatiseringen og undertrykkingen av den aller mest sårbare gruppen i samfunnet: barn og unge med et rusproblem. Det er ingenting i veien for å videreføre et tilbud om urinprøvekontrakter for de som måtte ønske et slikt tilbud på et reelt frivillig grunnlag. 

TIUR er en ressurskrevende samarbeidsmodell, og de omfattende og inngripende tiltakene er ikke nødvendig overfor ungdom som mestrer livet godt, og som ikke har rusproblemer. At modellen oppnår enkelte tilfredsstillende resultater, kan ikke tilskrives muligheten for straff da andre tiltak med mulighet for straff ikke kan vise til samme grad av suksess. Det er mer sannsynlig at effekten kommer av kompetanseheving og samarbeid hos ansatte i ungdomsskoler, videregående skole, barnevern, ungdomskontakt, ungdomshelsetjenesten, NAV, psykisk helse- og rustjenester, fritidsklubber (og politi). Det er nettopp et slikt bredt spekter av hjelpemuligheter den kommunale rådgivende enheten skal kunne tilby ungdom, uten trussel om straff for de som ikke makter å gjennomføre «kontraktene». En annen mulig løsning bekymringen for manglende forpliktende oppfølging av unge er å øke antallet forpliktende møter hos den rådgivende enheten til tre. Selv om vi i utgangspunktet ikke anbefaler en slik forskjellsbehandling av unge og eldre, er det et mulig kompromiss for å sikre politiske flertall for reformen. I tillegg kan det innføres et krav om særlig rask innkalling for personer under 18 år, f.eks. 48 timer etter avdekking av rusbruk. 

Politiet har oppgitt bekymring for at de fratas mulighet til å gjennomgå barn og unges mobiltelefoner ved mistanke om bruk, og at dette medfører mangelfull informasjonsflyt til barnevernet. Hvis den kommunale enheten mener det er nødvendig, skal barnevernet involveres i møte med barn som bruker narkotika. Barnevernet har tilgang til aktuelle tvangsmidler som må brukes med varsomhet og kun når det er strengt nødvendig. Politiets oppgave er ikke å etterforske på vegne av Barnevernet og i hvert fall ikke ved hjelp av metoder som er vurdert å være et brudd på menneskerettighetene av EMD. 

I tilfeller der det er aktuelt å involvere Barnevernet, vil det ofte være problematiske forhold i barnets hjem. Tiltaket Motiverende intervju, som er metoden de rådgivende enhetene skal benytte seg av, er anbefalt som en del av FNs internasjonale standarder for forebygging. Rusreformen kunne med fordel involvert en satsning på flere tiltak i disse standardene. Et eksempel er foreldreferdighetsprogrammer som skal gi foreldre nødvendig kunnskap og verktøy for å sette grenser, fungere som rollemodeller og følge opp barna sine. Det er viktig å understreke at vi ikke anbefaler slike tiltak i alle tilfeller hvor en person under 18 år er tatt for å bruke cannabis. Dette ville vært uforholdsmessig og paternalistisk. I tilfeller der den kommunale enheten og Barnevernet vurderer det slik at forhold i hjemmet med stor sannsynlighet fører til utagerende og skadelig rusbruk hos mindreårige, kan slike programmer derimot være til hjelp. Tryggere Ungdom støtter en kunnskapsbasert tilnærming til forebygging, der det tas utgangspunkt i den til enhver tid beste tilgjengelige forskningen.

Tryggere Ungdom støtter at Islandsmodellen for å forebygge rusbruk blant tenåringer prøves ut i Norge. Denne modellen vil få enda bedre effekt i kombinasjon med en avkriminalisering. Dette støttes av at også regjeringen på Island går inn for avkriminalisering.